Smerte
Her om dagen leste jeg at politikerne gjerne ville rive deler av Lier psykiatriske avdeling. Selv har jeg vært med på å bryte meg inn i de gamle ærverdige bygningene på nattestid, for å se på det som er igjen av et av Norgeshistoriens mørkeste kapitler.
Unnskyld at jeg bryter inn. Det er klart for gjesteblogging. Denne gangen er det Kristoffer Reinsfelt Arnesen sin tur. Mannen dere kjenner godt fra NRKs Topp 20 og diverse NRK P3 programmer, er gjesteblogger her idag. Jeg og Kris har drukket flere 100, ja kanskje til og med flere 1000 øl sammen.
Et Norge i krig – 11. februar 2004
Selv om staten i dag tar avstand fra den praksis som ble utøvet i psykiatriens barndom, og noen pasienter til og med har fått sin rettmessige erstatning, så slår det meg at jeg synes det er provoserende at disse historiene sakte men sikkert blir visket vekk fra vår kollektive hukommelse.
Jeg skulle ønske at vi kunne laget et museum som kunne fortelle oss om hvordan lobotomi og elektrosjokkbehandling faktisk foregikk. Hvordan ”luftegårdene” i bakgården fungerte. Og hvorfor staten Norge trodde at det var til det beste for de innsatte og resten av samfunnet.
De påståtte overgrepene i psykiatrien inspirerte meg til å lage noen arbeidsprøver til radioprogrammet ”Et Norge i krig” på NRK P3. Her er en av de – til forlystelse for alle som besøker Eigils eminente blogg.
Hilsener fra
Kristoffer
Forlatte steder – Se flere bilder på: uexplorer.wordpress.com
Smerte
Smerte.
Jeg vet noe om smerte.
Jeg berører så vidt neglen din. Du kjenner det nesten ikke. Pirker i tuppen av fingeren din med sylen. Små elektriske impulser farer via de skjøre nervetrådene og helt opp til hjernen din. Selv om du knapt er i stand til å se, kan du raskt dedusere deg frem til at det er en skarp og kald gjenstand. Sannsynligvis laget av et metall. Når jeg så sakte fører sylen inn under neglen, reagerer kroppen din intuitivt med å trekke hånden tilbake. Jeg blir nødt til å stroppe den fast.
Du føler ubehag. Små svetteperler pipler frem og ut av hudporene dine.
Sakte og kontrollert dytter vi sylen inn under neglen og videre inn i neglkjøttet. Jeg må virkelig ta i når vi nå sklir inn under huden og nærmer oss fingerens ytterste ledd. Og det er akkurat på dette tidspunktet du begynner å uttrykke smerten ved hjelp av de skjøre stemmebåndene dine. Ynkelige små stønn. Du vrir deg i stolen min. Jeg blir nødt til å lukke døren og teipe hodet ditt fast. Frykten din sinker meg i arbeidet.
Se der. Nå er det kun øynene dine, og to oppspilte nesebor, som forskrekket trygler meg om å stoppe forsøket. Jeg hvisker at du må slappe av. Tenke på noe ømt og mykt. Så tar jeg meg selv i å nynne litt mens jeg henter den lille hammeren av gummi. I det du senker pusterytmen og lukker øynene, hamrer jeg prøvende på sylskaftet som stikker ut under neglen. Reaksjonen din sier noe om hvor raske refleksene i den fantastiske menneskekroppen kan være. Neglen knekker med en lyd som er overraskende lik kneppelyden mobiltelefonen min avgir når jeg får en tekstmelding. Ja jeg må humre litt for meg selv siden jeg sjekker mobilen for sikkerhets skyld.
Det faktum at disse små pusleslagene gir så stor effekt på deg morer meg, med tanke på at jeg nå sakte skal øke både tempo og intensitet. Jeg hvisker deg dette i øret ditt.
Nå renner svetten. Øynene dine er tørre og blodskutte. Jeg putter litt bomull i nesen din og ser at du får vansker med å trekke pusten. Slike øyeblikk er det nærmeste jeg kommer pur arbeidsglede. Blodet strømmer ut av det som isted var en negl, følger sylskaftet og danner større dråper som treffer gulvet med en jevn rytme.
Jeg hamrer. Og hamrer. Snart er det ikke mer igjen av sylen, og jeg slår alt jeg makter. Sylskaftet setter seg fast i fingerleddet ditt. Du bruker alt du har av krefter på å komme deg ut av stroppene.
Blodet strømmer jevnt og danner en pøl på gulvet. Så henter vi tangen. Og med den trekkes sylen sakte ut i takt med hylene dine. Utrolig hvor mye lyd du klarer å lage til å være såpass ”tied up”. Så tørker vi opp blodet og setter på bandasjen din igjen. Med en pinsett trekker vi bomullen ut av neseborene dine, og med et lite ”klikk” løsnes stroppene rundt kroppen din. Når jeg nå ser takknemligheten i øynene dine, tenker jeg at jobben som lege for multihandicappede barn jammen er noe for seg selv.
Pleierne dine får beskjed om at du bør komme til en ny kontrollsjekk om en ukes tid, slik at jeg kan sjekke om betennelsen i fingerleddene dine er på retur.
Da skal vi kikke nærmere på øregangenes finesser. Nattinatt.
Sjuke greier..
Flott innlegg dette, Kristoffer.
Veldig billedlig og sterkt skrevet. Ikke no hyggelige greier det der. Jeg har faktisk hørt rykter om at man skal få igang et nasjonalt museum for psykiatrihistorie på sikt her til lands. Nettopp for å ikke glemme alt som skjedde på disse institusjonene. Her var ikke enkeltmennesket mye verdt og folk ble utsatt for mye rart.
Det hadde ikke vært en dum ide. For hvert år som går forsvinner mye av informasjonen, og når disse bygningene jevnes med jorden blir det enda lettere å glemme.
Fantastiske bilder du har på https://uexplorer.wordpress.com forresten!! Er ofte inne på siden og blir alltid fascinert av stemningen du fanger. Anbefales alle på det varmeste å avlegge disse sidene en visitt.
Håper det ikke vakte sinne og harme at vi knabbet et bilde og la ut en lenke..
Helt i orden at dere brukte bildet. Dere la jo ut link til hvor det kom fra så da ser jeg ingen problemer med det. :)
Hva skjedde egentlig med rivningen av Lier? De skulle jo rive noen bygg i sommer men det har jo ikke skjedd. Håper de dropper hele rivingen. Er så flotte de bygningene.
uexplorer: Ja, bloggen din er full av perlebilder.
Takk takk :-)
Dere andre: Sjekk den ut her: https://uexplorer.wordpress.com/
At Kris er litt småsjuk i hue, har jeg fundert på, nå er ihvertfall all tvil fjernet :-) Fantastisk innlegg, hehe.
Morten Espeseter har også noen fine bilder fra Lier sykehus. Se nederst i arkivet hans fra april.
https://mortenespeseter.blogspot.com/2009_04_01_archive.html
Norsk psykiatri historie er ikke spesielt mørk i sammenligning med andre land. En av de tingene jeg legger merke til er at emne fascinerer mange og at tortur og faenskap ofte går igjen i på plassene folk er mest opptatt av å besøke på kveldstid. Jeg selv har som hobby og besøke gamle forlatte steder. (lier 3 turer)
UE / urban exploration blir hobbyen kalt blant likesinnede. Jeg og liker de stedene som er litt ekstra skummel. For meg er det ikke bare det med og ta bilder som er interessant, det er og historien bak stedet. Som en følge av dette har jeg lest og gravd i norsk psykiatrihistorie. Min tante har hatt praksis tid på Lier på starten av 70 tallet, hun har og jobbet lenge på Dikemark(sykesøster)
Det jeg kan si er at mye av det som blir sakt stemmer. Lobotomere og Ect (Electroconvulsive therapy) Tallene over lobotomerte er det ingen som skjuler ca 2500 fra 1950-60 og 500 fra 1960-1970 er utfør i Norge. Anslagsvis 150 utført på Lier. Ikke tall som 3000 osv. Lier asyl har heller ikke så mange mørke sider som Gaustad i Oslo.
Nesten alle lobotomi operasjoner ble utført på på Gaustad og på Eg sykehus i Kristiansand. De mørke sidene er der og er dokumentert godt. Et museum er på plass ved Rotvoll / Reitgjerdet i Trondheim men er alt for dårlig, bør forbedres med statlige midler ikke av frivillige enkeltpersoner uten lønn.
Min fars gamle tante ble lobotomert ved Gaustad i Oslo i 1952. Hun hadde familien måtte låse inne på et soverom i 12 år. Til tider måtte den lokale legen komme og medisinere henne slik at hun roet seg ned. Jeg spør meg selv når jeg leser disse tekstene. Hva hadde vi!! Vi som mennesker til alternativ, Om man ser på resultatene fungerte operasjonen godt på noen.
På min fars gamle tante gjorde den akkurat det den skulle. Hun kom hjem og fikk være med sine barne barn, fikk smile, leve et liv. I dag ville hun vert kategorisert som alvorlig schizofren med voldelige tenderes før hun fikk operasjonen. Jeg sier ikke at jeg er pro lobotomi, men er for og streber etter sannheten. At folk alltid skal forverre sannheten, gjøre den til noe fascinerende og ondskapsfullt ser jeg nesten i alle sakene jeg setter meg inn i.
Norge eller rettere sakt Ola Nordmann på samme tidsperiode 1940-1960 har mye skamfulle historier som ikke foregikk bak statens asyler / dollhus. Skammen har tatt mange flere liv, kjerringråd til kurering av schizofrene fungerer ikke godt. Innespering av det man ikke forstår eller klarer og slå til taushet. Disse talene vil vi aldri klare og finne.
Det samfunnet vi lever i dag gjør akkurat de samme tingene som den gangen bar i en mer sivilisert form.
Har en barndoms venn. Speider, fjellturer, fisking, det var ting han likte og gjøre. Så begynte hann og deppe 14års alderen, fikk medisin- så ble han schizofren 16års alderen- nå pisser han seg ut og sikler på seg selv hele tiden. han sover en til to timer i døgnet og sitter med øynene åpne hele tiden så snart er han helt blind. Øynene tørker ut om man ikke blinker.
han sier ingen ting han bare hmm nynner en gang i blant.
Lag en tekst om: Nozinan – Seroxat – Trilafon
(er legen like onde som den gangen eller er var legene den gangen like flinke / prøver sitt beste som i dag.)
Tenk litt selv er mitt slag ord….