Arkiv for ‘Personlig’

It’s been a hard day’s night, and I’ve been working like a dog

Publisert onsdag 1. februar 2012

Det må da vel være greit med en pust i bakken en gang i blant?

Joda. «Jeg har skifta beite», som det så fint heter. Det betyr at i starten nå, har jeg hatt så mye å gjøre, at det å skrive på bloggen har vært fullstendig nedprioritert (eller uaktuelt, om du vil). Men en morsom ting, er jo faktisk den, at jeg har fått kritikk for at jeg ikke har skrevet noe på en stund. Fra ganske mange, faktisk. Det er kult!

Work Hard & be nice to people

Den aller første morgenen i ny jobb, var herlig. Jeg streifer hjørnet ved Parkveien ved USAs Ambassade i Oslo. Jeg trekker inn den herlige lufta fylt med eksos og tenker, endelig! Dette er den første dagen. Nå starter noe stort. Noe nytt. Helt fantastisk! Krysser overgangen på Solli, passerer de overhippe utestedene og vips opp i tredje etasje i Drammensveien 100. Eller Henrik Ibsens gate, som det nå heter.

Telefoner fra hyggelige svensker

Den samme dagen som den nye bedriften tikket inn i Brønnøysundregisteret, begynte telefonene å ringe. Jeg kunne jo håpe på at det var nye kunder som tok kontakt, men det var faktisk ikke det. Det var den ene svensken etter den andre som ønsket å gratulere daglig leder med det nye firmaet. De to første var greit. Men da jeg telte svenske nummer 12, hadde jeg fått nok. Ikke det, jeg liker hyggelige folk som ringer, men jeg følte at jeg hadde bedre ting å bedrive tiden min med, enn å snakke med folk som kun ønsket å selge meg noe! Dessuten forstår jeg egentlig ikke selgerens markedsstrategi om at en helt ny bedrift har penger til å strø rundt seg til alt mulig rart. Man har jo ikke det! Ring meg om et år, hvis jeg fortsatt står oppført i registeret. Takk, farvel.

Skomakerens barn

Mitt nye firma heter Eimoe. Derfor har har jeg valgt å flytte bloggen over på eigil.me. eimoe.no og eimoe.com har mellomtiden blitt historien til «skomakerens barn». Ja, de som går barbeint, vet du? Jeg skal få noe fint opp her, etterhvert. Eller så fort som jeg får tid til det.

Takk for at du leser..

Dette innlegget har 1 kommentar | Skriv en kommentar

Michelin-mannen

Publisert torsdag 8. september 2011

Det er ingenting som indikerer at dette er en god restaurant, men jeg får en følelse av at dette er stedet!

Jeg bruker ikke tid på å stå i kø for å se de mest populære severdighetene når jeg er på ferie. De mest populære severdighetene for meg, er de beste restaurantene som finnes i den byen jeg besøker. Jeg er sulten på en opplevelse, ikke kun for å bli mett.

Det er snart en time siden vi gikk fra T-banen, og den ellers ukjente bydelen i Barcelona yrer av folkeliv. Jeg kjenner ikke til noen spesielle restauranter her, og må lete. Jeg vil ikke ha hva som helst. Dersom jeg ikke setter lista høyt, havner vi kanskje på en middelmådig restaurant. Jeg orker ikke å utsette verken med selv eller andre for det. Da kunne jeg jo like gjerne ha spist nede på La Rambla, hvor jeg kan se bilde av maten i menyen før jeg bestiller, og drikke øl med en halv meter langt sugerør fra et liters glass.

Til andre folks frustrasjon, kan jeg lete i timevis. Gå gate opp og ned. Se inn vinduet, lese på menyen eller rett og slett prate med dem som kommer ut derfra. Det er fredag kveld og fullt kaos, og vi er sultne. Det er egentlig ganske individuelt hva folk anser som en vellykket ferie. Personlig setter jeg hva jeg spiser til frokost, lunsj og middag i ferien veldig høyt. Så høyt, at dersom jeg anser flere av måltidene som lite vellykkede, vil jeg også si at ferien var dårlig.

Leser kart over Barcelona

Det lover ikke bra! Restaurantene som ser interessante ut, er stappfulle. Vi kommer til et veikryss og må ta et valg. Rett fram ligger det noen steder og det er en del folk. Til venstre er en mørk gate, og jeg kan skimte et lite rødt skilt med to hvite bokstaver omtrent 100 meter ned i gata. Plutselig skjer det et eller annet. En uforklarlig kraft, som sier at den ene restauranten, helt alene der nede, er stedet vi skal dra. Jeg er spent og overbevist om at jeg har funnet gull.

Ferske råvarer, flott dandert og flotte farger

Vi får utlevert menyer og jeg er ikke særlig stø i katalansk. Jeg har tidligere dårlig erfaring fra Frankrike med å bestille mat jeg ikke har en anelse om hva er, fordi jeg ikke kjenner språket. Restauranten er enkel, men fin. Selv om vi sitter på plaststoler, endrer ikke det tanken om at jeg har funnet Gràcias beste spisested. På nabobordet får de utlevert mat. Det er kunst. Det er alt jeg tenker. Ferske råvarer, flott dandert og flotte farger.

Nå er det vår tur. Jeg smaker, og det eksploderer i munnen min. Jeg ser meg til siden og litt bak. Hvor sitter Michelin-mannen fra Michelin-guiden og spiser? Dette er helt fantastisk. For en opplevelse! Etter at første rett er fortært, har jeg mest lyst til slikke tallerkenen, men jeg sparer meg. Min bedre halvdel hadde bare blitt flau, og vi er jo her for å ha det hyggelig. Jeg kan nesten ikke vente på neste rett…

Venter på mat

AL Restaurant, Barcelona

AL Restaurant, Barcelona

AL Restaurant, Barcelona

AL Restaurant, Barcelona

AL Restaurant, Barcelona

AL Restaurant, Barcelona

Dette innlegget har 3 kommentarer | Skriv en kommentar

Uten kaffedrikke, duger helten ikke..

Publisert mandag 7. mars 2011

Hver eneste morgen, må jeg ha kaffe. Noen timer senere, må jeg ha mer kaffe. Noen timer senere igjen og igjen.

«Er det ledig her?», spør en dame, i det toget forlater Asker stasjon. Hadde egentlig mest lyst til å si nei, men hun hadde visst allerede satt seg, før jeg fikk svart noe som helst. Hun ser oppgitt ut og sier, «Herregud altså. Forsinka i dag også! Hva skal vi gjøre med dette toget?». Jeg kjenner at jeg begynner å få problemer. Hatt en stabil ferd igjennom Lier-tunellen så langt, men nå, en blanding av panikk og angst. Denne damen har planer om å prate til meg helt til Oslo! Gode råd blir dyre. Skal jeg kanskje bare hoppe av i Lysaker og vente på neste? Late som jeg går av og hoppe på vognen bak isteden? Hadde jeg bare rukket én kopp kaffe, før jeg måtte spurte ut av døra hjemme, hadde alt vært greit. Da kunne hun ha pratet om hva som helst og jeg skulle svart i beste evne. Jeg er ekspert på å prate om ingenting, men da må jeg ha en kopp kaffe først! Dersom jeg ikke rekker en kopp kaffe, før jeg reiser hjemmefra, vet jeg at jeg må unngå all form for samtale, helt frem til jobben. Der kan jeg bøtte innpå og alt vil bli greit.

Kaffe er narkotika og jeg er avhengig. Som en lykkepille som får hele verden til å skinne. Gi meg kaffe og du skal møte den blideste gutten du noen gang har truffet! Akkurat nå, virker det som om hele verden jobber i mot meg. Det er forferdelig! Den første koppen med kaffe om morgenen er veldig spesiell. Etter kun få sekunder kjenner man først at halsen våkner. Man kan svelge og prate normalt. Det stive, sure ansiktet forvandler seg til bløtt, smidig og ikke minst smilet kommer frem. Kun minutter senere, begynner resten av kroppen å kjenne at jeg lever.

Skravlet går, samtidig som damen drar opp siste utgave av Se og Hør. Hun har så langt pratet om NSB, Jernbaneverket, været og Syden, mens jeg har ikke sagt et eneste ord. Hun forklarer at ukeblad får tiden til å gå. Eier hun ikke skam i livet? Tenker jeg. Jeg tror ikke tiden går noe fortere, ved å lese intetsigende ukeblad. Men for all del, vi skal alle dø og vi kan kanskje like gjerne bare vente i kjedsommelighet, mens vi leser Se og Hør?

Hadde hun tolket mitt kroppsspråk, er jeg rimelig sikker på at hun hadde forstått at hun heller burde pratet med noen andre, akkurat nå. Folk renner inn på Lysaker. Annenhver person med hvert sitt kaffebeger. Jeg har mest lyst til å hoppe opp og dra begeret ut av hendene deres og styrte nedpå. Alt jeg vil ha, er en kopp kaffe, slik at jeg kan være i stand til å tenke, oppfatte og oppføre meg normalt!

Dette innlegget har 6 kommentarer | Skriv en kommentar