Her om dagen leste jeg at politikerne gjerne ville rive deler av Lier psykiatriske avdeling. Selv har jeg vært med på å bryte meg inn i de gamle ærverdige bygningene på nattestid, for å se på det som er igjen av et av Norgeshistoriens mørkeste kapitler.

Unnskyld at jeg bryter inn. Det er klart for gjesteblogging. Denne gangen er det Kristoffer Reinsfelt Arnesen sin tur. Mannen dere kjenner godt fra NRKs Topp 20 og diverse NRK P3 programmer, er gjesteblogger her idag. Jeg og Kris har drukket flere 100, ja kanskje til og med flere 1000 øl sammen.

Et Norge i krig – 11. februar 2004

Selv om staten i dag tar avstand fra den praksis som ble utøvet i psykiatriens barndom, og noen pasienter til og med har fått sin rettmessige erstatning, så slår det meg at jeg synes det er provoserende at disse historiene sakte men sikkert blir visket vekk fra vår kollektive hukommelse.

Jeg skulle ønske at vi kunne laget et museum som kunne fortelle oss om hvordan lobotomi og elektrosjokkbehandling faktisk foregikk. Hvordan ”luftegårdene” i bakgården fungerte. Og hvorfor staten Norge trodde at det var til det beste for de innsatte og resten av samfunnet.

De påståtte overgrepene i psykiatrien inspirerte meg til å lage noen arbeidsprøver til radioprogrammet ”Et Norge i krig” på NRK P3. Her er en av de – til forlystelse for alle som besøker Eigils eminente blogg.

Hilsener fra
Kristoffer

Forlatte steder – Se flere bilder på: uexplorer.wordpress.com

Smerte

Smerte.
Jeg vet noe om smerte.
Jeg berører så vidt neglen din. Du kjenner det nesten ikke. Pirker i tuppen av fingeren din med sylen. Små elektriske impulser farer via de skjøre nervetrådene og helt opp til hjernen din. Selv om du knapt er i stand til å se, kan du raskt dedusere deg frem til at det er en skarp og kald gjenstand. Sannsynligvis laget av et metall. Når jeg så sakte fører sylen inn under neglen, reagerer kroppen din intuitivt med å trekke hånden tilbake. Jeg blir nødt til å stroppe den fast.
Du føler ubehag. Små svetteperler pipler frem og ut av hudporene dine.

Sakte og kontrollert dytter vi sylen inn under neglen og videre inn i neglkjøttet. Jeg må virkelig ta i når vi nå sklir inn under huden og nærmer oss fingerens ytterste ledd. Og det er akkurat på dette tidspunktet du begynner å uttrykke smerten ved hjelp av de skjøre stemmebåndene dine. Ynkelige små stønn. Du vrir deg i stolen min. Jeg blir nødt til å lukke døren og teipe hodet ditt fast. Frykten din sinker meg i arbeidet.

Se der. Nå er det kun øynene dine, og to oppspilte nesebor, som forskrekket trygler meg om å stoppe forsøket. Jeg hvisker at du må slappe av. Tenke på noe ømt og mykt. Så tar jeg meg selv i å nynne litt mens jeg henter den lille hammeren av gummi. I det du senker pusterytmen og lukker øynene, hamrer jeg prøvende på sylskaftet som stikker ut under neglen. Reaksjonen din sier noe om hvor raske refleksene i den fantastiske menneskekroppen kan være. Neglen knekker med en lyd som er overraskende lik kneppelyden mobiltelefonen min avgir når jeg får en tekstmelding. Ja jeg må humre litt for meg selv siden jeg sjekker mobilen for sikkerhets skyld.

Det faktum at disse små pusleslagene gir så stor effekt på deg morer meg, med tanke på at jeg nå sakte skal øke både tempo og intensitet. Jeg hvisker deg dette i øret ditt.
Nå renner svetten. Øynene dine er tørre og blodskutte. Jeg putter litt bomull i nesen din og ser at du får vansker med å trekke pusten. Slike øyeblikk er det nærmeste jeg kommer pur arbeidsglede. Blodet strømmer ut av det som isted var en negl, følger sylskaftet og danner større dråper som treffer gulvet med en jevn rytme.
Jeg hamrer. Og hamrer. Snart er det ikke mer igjen av sylen, og jeg slår alt jeg makter. Sylskaftet setter seg fast i fingerleddet ditt. Du bruker alt du har av krefter på å komme deg ut av stroppene.

Blodet strømmer jevnt og danner en pøl på gulvet. Så henter vi tangen. Og med den trekkes sylen sakte ut i takt med hylene dine. Utrolig hvor mye lyd du klarer å lage til å være såpass ”tied up”. Så tørker vi opp blodet og setter på bandasjen din igjen. Med en pinsett trekker vi bomullen ut av neseborene dine, og med et lite ”klikk” løsnes stroppene rundt kroppen din. Når jeg nå ser takknemligheten i øynene dine, tenker jeg at jobben som lege for multihandicappede barn jammen er noe for seg selv.

Pleierne dine får beskjed om at du bør komme til en ny kontrollsjekk om en ukes tid, slik at jeg kan sjekke om betennelsen i fingerleddene dine er på retur.
Da skal vi kikke nærmere på øregangenes finesser. Nattinatt.