Hver eneste morgen, må jeg ha kaffe. Noen timer senere, må jeg ha mer kaffe. Noen timer senere igjen og igjen.
«Er det ledig her?», spør en dame, i det toget forlater Asker stasjon. Hadde egentlig mest lyst til å si nei, men hun hadde visst allerede satt seg, før jeg fikk svart noe som helst. Hun ser oppgitt ut og sier, «Herregud altså. Forsinka i dag også! Hva skal vi gjøre med dette toget?». Jeg kjenner at jeg begynner å få problemer. Hatt en stabil ferd igjennom Lier-tunellen så langt, men nå, en blanding av panikk og angst. Denne damen har planer om å prate til meg helt til Oslo! Gode råd blir dyre. Skal jeg kanskje bare hoppe av i Lysaker og vente på neste? Late som jeg går av og hoppe på vognen bak isteden? Hadde jeg bare rukket én kopp kaffe, før jeg måtte spurte ut av døra hjemme, hadde alt vært greit. Da kunne hun ha pratet om hva som helst og jeg skulle svart i beste evne. Jeg er ekspert på å prate om ingenting, men da må jeg ha en kopp kaffe først! Dersom jeg ikke rekker en kopp kaffe, før jeg reiser hjemmefra, vet jeg at jeg må unngå all form for samtale, helt frem til jobben. Der kan jeg bøtte innpå og alt vil bli greit.
Kaffe er narkotika og jeg er avhengig. Som en lykkepille som får hele verden til å skinne. Gi meg kaffe og du skal møte den blideste gutten du noen gang har truffet! Akkurat nå, virker det som om hele verden jobber i mot meg. Det er forferdelig! Den første koppen med kaffe om morgenen er veldig spesiell. Etter kun få sekunder kjenner man først at halsen våkner. Man kan svelge og prate normalt. Det stive, sure ansiktet forvandler seg til bløtt, smidig og ikke minst smilet kommer frem. Kun minutter senere, begynner resten av kroppen å kjenne at jeg lever.
Skravlet går, samtidig som damen drar opp siste utgave av Se og Hør. Hun har så langt pratet om NSB, Jernbaneverket, været og Syden, mens jeg har ikke sagt et eneste ord. Hun forklarer at ukeblad får tiden til å gå. Eier hun ikke skam i livet? Tenker jeg. Jeg tror ikke tiden går noe fortere, ved å lese intetsigende ukeblad. Men for all del, vi skal alle dø og vi kan kanskje like gjerne bare vente i kjedsommelighet, mens vi leser Se og Hør?
Hadde hun tolket mitt kroppsspråk, er jeg rimelig sikker på at hun hadde forstått at hun heller burde pratet med noen andre, akkurat nå. Folk renner inn på Lysaker. Annenhver person med hvert sitt kaffebeger. Jeg har mest lyst til å hoppe opp og dra begeret ut av hendene deres og styrte nedpå. Alt jeg vil ha, er en kopp kaffe, slik at jeg kan være i stand til å tenke, oppfatte og oppføre meg normalt!
Kommentarer