Stikkord ‘eigil moe’

Strabasiøse medier

Publisert onsdag 10. august 2011

Det er mye snakk om hvordan du skal te deg ved bruk av sosiale medier. Eksperter på TV, gir råd og kommer med såkalte nettvettregler.

Min definisjon på sosiale medier: En lekeplass hvor mennesker anstrengende presenterer seg selv fra sin beste side. Undertegnede har skrevet mye rart på nettet.

Folk flest, har ikke noe på Twitter å gjøre. Er du ikke en kjendis, medieguru, blogger, politiker eller spesielt interessert, kan Twitter virke uforståelig kjedelig. Du oppdager raskt, at ingen bryr seg, om hva du skriver. Over halvparten av alle som bor i Norge, har en profil på Facebook. Facebook, er anrettet i et brukergrensesnitt vanlig folk kan dra nytte av.

Tullete statusoppdateringer

«Er trøtt», «Er sulten». De fleste meldingene jeg leser på Facebook til daglig er rimelig innholdsløse. Heldigvis kan en del personer skjules fra statusoppdateringsfeltet. Og på Twitter, kan jeg opprette lister og dermed eliminere bort folk som er uinteressante. Man trenger faktisk ikke å dele alt man foretar seg. Livet til de fleste er ganske kjedelig. Og for all del, slutt å dele hver eneste video du ser på YouTube og hver eneste nyhetssak du leser på nettet. Det holder med de få, du regner med at majoriteten av dine venner, kan like. Det er forskjell på å være interessant eller plagsom.

Jeg har ikke noe problem med å sende statusoppdateringer i fylla. Det gjør jeg ofte. Her vil enhver «ekspert» være helt uenig. Fallgruvene er mange og store, når du fylletwitrer. Det har mange erfart. Lokalpolitikere med rasistiske uttalelser eller journalister som deler hemmelig sensitiv informasjon, er kun noen få eksempler. I mange tilfeller er folk som driter seg ut på nettet, en god nyhetssak for flere norske aviser. Pinlig, men gjort er gjort.

Sosiale Medier

Bli sett og hørt

De sosiale mediene er steder, hvor hvem som helst, kan bli sett og hørt. En fordel for noen, helt tragikomisk for andre. Det finnes flere som har mistet jobben, politiske verv eller ødelagt ekteskapet, kun på grunn av én eneste dum uttalelse på kun få tastetrykk. Det føles sikkert ikke så bra akkurat der og da og dersom du hadde vært i stand til å forutse konsekvensene, ville du nok ha droppet den meldingen. Men drøye statusoppdateringer er morsomt. Det gjør deg også interessant. Heldigvis er jeg verken rasist, homofob eller mannsjåvinistisk anlagt. Da har jeg allerede eliminert de verste fallgruvene en vanlig person kan gå i, når jeg oppdaterer min status.

Uten kaffedrikke, duger helten ikke..

Publisert mandag 7. mars 2011

Hver eneste morgen, må jeg ha kaffe. Noen timer senere, må jeg ha mer kaffe. Noen timer senere igjen og igjen.

«Er det ledig her?», spør en dame, i det toget forlater Asker stasjon. Hadde egentlig mest lyst til å si nei, men hun hadde visst allerede satt seg, før jeg fikk svart noe som helst. Hun ser oppgitt ut og sier, «Herregud altså. Forsinka i dag også! Hva skal vi gjøre med dette toget?». Jeg kjenner at jeg begynner å få problemer. Hatt en stabil ferd igjennom Lier-tunellen så langt, men nå, en blanding av panikk og angst. Denne damen har planer om å prate til meg helt til Oslo! Gode råd blir dyre. Skal jeg kanskje bare hoppe av i Lysaker og vente på neste? Late som jeg går av og hoppe på vognen bak isteden? Hadde jeg bare rukket én kopp kaffe, før jeg måtte spurte ut av døra hjemme, hadde alt vært greit. Da kunne hun ha pratet om hva som helst og jeg skulle svart i beste evne. Jeg er ekspert på å prate om ingenting, men da må jeg ha en kopp kaffe først! Dersom jeg ikke rekker en kopp kaffe, før jeg reiser hjemmefra, vet jeg at jeg må unngå all form for samtale, helt frem til jobben. Der kan jeg bøtte innpå og alt vil bli greit.

Kaffe er narkotika og jeg er avhengig. Som en lykkepille som får hele verden til å skinne. Gi meg kaffe og du skal møte den blideste gutten du noen gang har truffet! Akkurat nå, virker det som om hele verden jobber i mot meg. Det er forferdelig! Den første koppen med kaffe om morgenen er veldig spesiell. Etter kun få sekunder kjenner man først at halsen våkner. Man kan svelge og prate normalt. Det stive, sure ansiktet forvandler seg til bløtt, smidig og ikke minst smilet kommer frem. Kun minutter senere, begynner resten av kroppen å kjenne at jeg lever.

Skravlet går, samtidig som damen drar opp siste utgave av Se og Hør. Hun har så langt pratet om NSB, Jernbaneverket, været og Syden, mens jeg har ikke sagt et eneste ord. Hun forklarer at ukeblad får tiden til å gå. Eier hun ikke skam i livet? Tenker jeg. Jeg tror ikke tiden går noe fortere, ved å lese intetsigende ukeblad. Men for all del, vi skal alle dø og vi kan kanskje like gjerne bare vente i kjedsommelighet, mens vi leser Se og Hør?

Hadde hun tolket mitt kroppsspråk, er jeg rimelig sikker på at hun hadde forstått at hun heller burde pratet med noen andre, akkurat nå. Folk renner inn på Lysaker. Annenhver person med hvert sitt kaffebeger. Jeg har mest lyst til å hoppe opp og dra begeret ut av hendene deres og styrte nedpå. Alt jeg vil ha, er en kopp kaffe, slik at jeg kan være i stand til å tenke, oppfatte og oppføre meg normalt!

For en avslutning!

Publisert fredag 11. juni 2010

Hver fjerde onsdag, har jeg fast spalte i Drammens Tidenes DT Drammen avis.

Spalten som jeg skriver, blir også publisert på nett på DT-Drammen bloggen.

Denne onsdagen, skrev jeg om en litt spesiell konsertopplevelse. Jeg fikk mye bra tilbakemelding på måten jeg skrev og presenterte dette på. Så jeg kan anbefale deg å ta turen til bloggen å lese min artikkel, For en avslutning! God fornøyelse.

God påske!

Publisert onsdag 31. mars 2010

Endelig kom det noen fridager. Det skal blir digg å slappe av litt også.

Tiden går så fort om dagen og i morgen er det faktisk eksakt kun én måned til jeg blir tretti. Tredve? (30) Jeg blir gammel! Ikke verst. Endelig voksen.

Så neste gang jeg står i butikken og noen spør om legitimasjon for å kjøpe øl, kan jeg jo si: «Ja, for du tror faren er stor for at jeg er 17? Jeg er 30». Syke greier.

Det var det. God påske til alle sammen.