«Er herremannen over fem og tyve?», spør damen bak kassen. Jeg nøler en stund. Prøver å gjette hennes alder. Kanskje hun er seksti? Kanskje bare femti? Jeg forstår jo at hun spør.

Jeg liker Vinmonopolet. De gir god informasjon og har ansatte med høy kunnskap innenfor feltet. Kjøper jeg vin eller annet som er av dårlig kvalitet, kan jeg returnere flaska og få pengene tilbake. Ingen spørsmål. Med andre ord, en butikk som ikke har en eneste konkurrent, men fortsatt yter god service. Det er faktisk ikke en selvfølge.

Anstrengt atmosfære

Hver gang jeg kommer inn på Vinmonopolet, kan jeg føle en anstrengt atmosfære. En slags overvåkning, allerede i det jeg passerer dørstokken. Ansatte bak kassen glaner. Jeg tar en kurv og går videre inn. Jeg vet som regel hva jeg skal ha, men jeg må kikke litt også. Det absurde, er jo det at andre kunder glaner jo like mye. De ser på meg og de følger med på hva jeg putter i kurven. Det samme gjør forsåvidt jeg også: «Jaha, du tar den ja?», tenker jeg. «Du er muligens førti, men har vinsmak som en 18-åring. Ja, ja».

Det er mye jeg har lyst til å kjøpe, men siden prisene er såpass høye som de er, kan det på en del flasker, være greit å vente til neste gang jeg er i utlandet. Jeg nærmer meg kassen, med en kurv som er litt fullere enn planlagt. I køen blir jeg konfrontert av en fyr som ser ned i kurven min og sier: «Jasså, du skal bli skikkelig drita i kveld?» Det er mulig han har rett, men jeg har ikke planer om å starte en diskusjon. Det blir med et skjevt smil. Jeg tror neppe jeg hadde fått det spørsmålet, dersom jeg hadde gått ut med en kasse vin fra en vinbutikk lenger sør i Europa. Hvorfor har vi nordmenn slikt anspent forhold til alkohol?

Den norske alkohollovgivningen har gitt oss dårlige vaner

Gjør vi noe galt eller noe som er forbudt, når vi kjøper alkoholholdige varer? En ting jeg tror, er at den norske alkohollovgivningen har gitt oss dårlige vaner, overkonsum og et usunt forhold. Altså helt motsatt av hva intensjonen må være. Det synes jeg er synd.

I dag har jeg så mye snåle ting i kurven som neppe noen under 25 år ville ha kjøpt. Jeg blir ihvertfall ikke spurt om legitimasjon.

Dette innlegget har 3 kommentarer | Skriv en kommentar

Følg @eimoe

Det må da vel være greit med en pust i bakken en gang i blant?

Joda. «Jeg har skifta beite», som det så fint heter. Det betyr at i starten nå, har jeg hatt så mye å gjøre, at det å skrive på bloggen har vært fullstendig nedprioritert (eller uaktuelt, om du vil). Men en morsom ting, er jo faktisk den, at jeg har fått kritikk for at jeg ikke har skrevet noe på en stund. Fra ganske mange, faktisk. Det er kult!

Den aller første morgenen i ny jobb, var herlig. Jeg streifer hjørnet ved Parkveien ved USAs Ambassade i Oslo. Jeg trekker inn den herlige lufta fylt med eksos og tenker, endelig! Dette er den første dagen. Nå starter noe stort. Noe nytt. Helt fantastisk! Krysser overgangen på Solli, passerer de overhippe utestedene og vips opp i tredje etasje i Drammensveien 100. Eller Henrik Ibsens gate, som det nå heter.

Telefoner fra hyggelige svensker

Den samme dagen som den nye bedriften tikket inn i Brønnøysundregisteret, begynte telefonene å ringe. Jeg kunne jo håpe på at det var nye kunder som tok kontakt, men det var faktisk ikke det. Det var den ene svensken etter den andre som ønsket å gratulere daglig leder med det nye firmaet. De to første var greit. Men da jeg telte svenske nummer 12, hadde jeg fått nok. Ikke det, jeg liker hyggelige folk som ringer, men jeg følte at jeg hadde bedre ting å bedrive tiden min med, enn å snakke med folk som kun ønsket å selge meg noe! Dessuten forstår jeg egentlig ikke selgerens markedsstrategi om at en helt ny bedrift har penger til å strø rundt seg til alt mulig rart. Man har jo ikke det! Ring meg om et år, hvis jeg fortsatt står oppført i registeret. Takk, farvel.

Skomakerens barn

Mitt nye firma heter Eimoe. Derfor har har jeg valgt å flytte bloggen over på eigil.me. eimoe.no og eimoe.com har mellomtiden blitt historien til «skomakerens barn». Ja, de som går barbeint, vet du? Jeg skal få noe fint opp her, etterhvert. Eller så fort som jeg får tid til det.

Takk for at du leser..

Dette innlegget har 3 kommentarer | Skriv en kommentar

Følg @eimoe

Det er ingenting som indikerer at dette er en god restaurant, men jeg får en følelse av at dette er stedet!

Jeg bruker ikke tid på å stå i kø for å se de mest populære severdighetene når jeg er på ferie. De mest populære severdighetene for meg, er de beste restaurantene som finnes i den byen jeg besøker. Jeg er sulten på en opplevelse, ikke kun for å bli mett.

Det er snart en time siden vi gikk fra T-banen, og den ellers ukjente bydelen i Barcelona yrer av folkeliv. Jeg kjenner ikke til noen spesielle restauranter her, og må lete. Jeg vil ikke ha hva som helst. Dersom jeg ikke setter lista høyt, havner vi kanskje på en middelmådig restaurant. Jeg orker ikke å utsette verken med selv eller andre for det. Da kunne jeg jo like gjerne ha spist nede på La Rambla, hvor jeg kan se bilde av maten i menyen før jeg bestiller, og drikke øl med en halv meter langt sugerør fra et liters glass.

Til andre folks frustrasjon, kan jeg lete i timevis. Gå gate opp og ned. Se inn vinduet, lese på menyen eller rett og slett prate med dem som kommer ut derfra. Det er fredag kveld og fullt kaos, og vi er sultne. Det er egentlig ganske individuelt hva folk anser som en vellykket ferie. Personlig setter jeg hva jeg spiser til frokost, lunsj og middag i ferien veldig høyt. Så høyt, at dersom jeg anser flere av måltidene som lite vellykkede, vil jeg også si at ferien var dårlig.

Det lover ikke bra! Restaurantene som ser interessante ut, er stappfulle. Vi kommer til et veikryss og må ta et valg. Rett fram ligger det noen steder og det er en del folk. Til venstre er en mørk gate, og jeg kan skimte et lite rødt skilt med to hvite bokstaver omtrent 100 meter ned i gata. Plutselig skjer det et eller annet. En uforklarlig kraft, som sier at den ene restauranten, helt alene der nede, er stedet vi skal dra. Jeg er spent og overbevist om at jeg har funnet gull.

Ferske råvarer, flott dandert og flotte farger

Vi får utlevert menyer og jeg er ikke særlig stø i katalansk. Jeg har tidligere dårlig erfaring fra Frankrike med å bestille mat jeg ikke har en anelse om hva er, fordi jeg ikke kjenner språket. Restauranten er enkel, men fin. Selv om vi sitter på plaststoler, endrer ikke det tanken om at jeg har funnet Gràcias beste spisested. På nabobordet får de utlevert mat. Det er kunst. Det er alt jeg tenker. Ferske råvarer, flott dandert og flotte farger.

Nå er det vår tur. Jeg smaker, og det eksploderer i munnen min. Jeg ser meg til siden og litt bak. Hvor sitter Michelin-mannen fra Michelin-guiden og spiser? Dette er helt fantastisk. For en opplevelse! Etter at første rett er fortært, har jeg mest lyst til slikke tallerkenen, men jeg sparer meg. Min bedre halvdel hadde bare blitt flau, og vi er jo her for å ha det hyggelig. Jeg kan nesten ikke vente på neste rett…

Dette innlegget har 3 kommentarer | Skriv en kommentar

Følg @eimoe

Det er mye snakk om hvordan du skal te deg ved bruk av sosiale medier. Eksperter på TV, gir råd og kommer med såkalte nettvettregler.

Min definisjon på sosiale medier: En lekeplass hvor mennesker anstrengende presenterer seg selv fra sin beste side. Undertegnede har skrevet mye rart på nettet.

Folk flest, har ikke noe på Twitter å gjøre. Er du ikke en kjendis, medieguru, blogger, politiker eller spesielt interessert, kan Twitter virke uforståelig kjedelig. Du oppdager raskt, at ingen bryr seg, om hva du skriver. Over halvparten av alle som bor i Norge, har en profil på Facebook. Facebook, er anrettet i et brukergrensesnitt vanlig folk kan dra nytte av.

Tullete statusoppdateringer

«Er trøtt», «Er sulten». De fleste meldingene jeg leser på Facebook til daglig er rimelig innholdsløse. Heldigvis kan en del personer skjules fra statusoppdateringsfeltet. Og på Twitter, kan jeg opprette lister og dermed eliminere bort folk som er uinteressante. Man trenger faktisk ikke å dele alt man foretar seg. Livet til de fleste er ganske kjedelig. Og for all del, slutt å dele hver eneste video du ser på YouTube og hver eneste nyhetssak du leser på nettet. Det holder med de få, du regner med at majoriteten av dine venner, kan like. Det er forskjell på å være interessant eller plagsom.

Jeg har ikke noe problem med å sende statusoppdateringer i fylla. Det gjør jeg ofte. Her vil enhver «ekspert» være helt uenig. Fallgruvene er mange og store, når du fylletwitrer. Det har mange erfart. Lokalpolitikere med rasistiske uttalelser eller journalister som deler hemmelig sensitiv informasjon, er kun noen få eksempler. I mange tilfeller er folk som driter seg ut på nettet, en god nyhetssak for flere norske aviser. Pinlig, men gjort er gjort.

Bli sett og hørt

De sosiale mediene er steder, hvor hvem som helst, kan bli sett og hørt. En fordel for noen, helt tragikomisk for andre. Det finnes flere som har mistet jobben, politiske verv eller ødelagt ekteskapet, kun på grunn av én eneste dum uttalelse på kun få tastetrykk. Det føles sikkert ikke så bra akkurat der og da og dersom du hadde vært i stand til å forutse konsekvensene, ville du nok ha droppet den meldingen. Men drøye statusoppdateringer er morsomt. Det gjør deg også interessant. Heldigvis er jeg verken rasist, homofob eller mannsjåvinistisk anlagt. Da har jeg allerede eliminert de verste fallgruvene en vanlig person kan gå i, når jeg oppdaterer min status.

Dette innlegget har 3 kommentarer | Skriv en kommentar

Følg @eimoe